Alfred Werner var en sveitsisk uorganisk kjemiker. Han mottok Nobelprisen i kjemi i 1913.
Werner var professor ved den tekniske høyskolen i Zürich (ETH) i 1893. I sin doktoravhandling (1890) over nitrogenets stereokjemi, og i sin habilitasjonsavhandling over affinitet og valens fra 1891, la han grunnlaget for sine senere studier av strukturen til kompleksforbindelser. Den danske kjemikeren Sophus Mads Jørgensen (1837–1914) hadde tidligere foreslått en kjedestruktur for disse forbindelsene inspirert av Christian Wilhelm Blomstrand. Jørgensen var utdannet ved København universitet og var professor i kjemi der til 1908. Han var en dyktig eksperimentalist, og mange av de stoffene som også Werner arbeidet med var først fremstilt av Jørgensen.
I årene 1894–1899 diskuterte Jørgensen med Werner hvordan strukturen av disse kompleksforbindelsene er. Jørgensen aksepterte aldri Werners strukturer. Striden endte med at Alfred Werners strukturer med et sentral metallatom omgitt av ligander er akseptert som de riktige.
Jørgensen ble nominert til Nobelprisen i 1907, men nådde ikke opp. I 1913 fikk Werner Nobelprisen i kjemi «som anerkjennelse for sitt arbeid om sammenbindingen av atomer i molekyler hvor han har kastet nytt lys over tidligere undersøkelser og åpnet nye forskningsområder særlig i uorganisk kjemi».
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.