Leger Uten Grenser

Denne - artikkelen har for lite referanser. Det er noen få som er uavhengige av organisasjonen. En mye brukt referanse er en bok fra 2004. Nesten alt er fra 2006 eller tidligere. Her trengs nyere referanser og referanser fra uavhengige kilder. Mesteparten av artikkelen er helt uten referanser. trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Du kan forbedre denne artikkelen ved å legge inn referanser til gode kilder. Hvem som helst kan fjerne kildeløst materiale uten forvarsel, men den foretrukne tilnærmingen er i første omgang å markere de setningene/påstandene som trenger kildebelegg ved å tilføye {{Trenger referanse|dato=2024-09}} etter påstanden. 2018-02

Médecins Sans Frontières
Org.form		Sveitsisk forening
Stiftet		21. desember 1971[1][2]
Land		Sveits
Hovedkontor		Genève (2022–) (Sveits)
Utmerkelser		17 oppføringer Nobels fredspris (1999)[3][4] Indira Gandhi-prisen (1996) Fyrsten av Asturias' pris for enighet (1991) Den europeiske menneskerettighetsprisen Four Freedoms Award - Freedom from Want (1996) Chatham House-prisen (2015) Nansenprisen (1993) Fyrsten av Asturias' pris for enighet LennonOno Grant for Peace (2006) Fulbright Prize (2012) Pardes Humanitarian Prize in Mental Health (2017)[5] Lasker-Bloomberg Public Service Award (2015)[6] DZI Seal-of-Approval[7] Das Glas der Vernunft (2017) Placa Josep Trueta (2019)[8][9] Erich Kästner-prisen (2002) Livingstonemedaljen
Grunnlegger(e)		Bernard Kouchner, Jacques Bérès, Philippe Bernier, Raymond Borel, Marcel Delcourt, Xavier Emmanuelli, Vladan Radoman, Max Récamier
Adm.dir.		Christos Christou (september 2019)[10]
Daglig leder		Jacques Bérès
Undergrupper		24 nasjonale organisasjoner
Omsetning		1 901 707 000 euro (2020)
Nettsted		www.msf.org (en, ar)[11]
Leger Uten Grenser 46°13′42″N 6°07′44″Ø

Leger Uten Grenser (Médecins Sans Frontières, MSF) er en upartisk og uavhengig medisinsk ikke-statlig organisasjon best kjent for sitt medisinske arbeid i krigsområder, utviklingsland og epidimiområder. Organisasjonen hjelper dem som har størst behov for medisinsk hjelp, uavhengig av politisk, etnisk og religiøs tilhørighet. De holder seg også nøytrale i krig og konflikter og varsler om overgrep og glemte kriser.

Leger Uten Grenser har om lag 30 000 ansatte verden over, hvorav 90 % er lokalt ansatte i landene organisasjonene har prosjekter. Om lag 3 500 internasjonale feltarbeidere er til enhver tid på arbeid for organisasjonen i felt i tillegg til ansatte i hovedkontorene. Leger Uten Grensers ansatte består av medisinsk personale som leger og sykepleiere, og ikke-medisinsk personale som vann- og sanitæringeniører, mekanikere og logistikkarbeidere.

I 2016 gjennomførte Leger Uten Grenser over ni millioner konsultasjoner. I løpet av samme år assisterte Leger Uten Grenser 250 000 fødsler, utførte 1,2 millioner vaksinasjoner og behandlet 2,5 millioner tilfeller av malaria. Leger Uten Grenser tilbyr alt fra grunnleggende vaksinasjon til krigskirurgi. De tilbyr også psykologisk krisehjelp. Alle tjenestene Leger Uten Grenser tilbyr er helt gratis.

Leger Uten Grenser ble grunnlagt i 1971, etter Biafrakrigen. Grunnleggerne var en gruppe franske leger og journalister som ønsket å tilby medisinsk hjelp uavhengige av rase, religion og politisk tilhørighet. Samtidig ønsket de å fortelle om det de så. Dette la grunnlaget for en av bærebjelkene i Leger Uten Grenser: å bære vitne.

Leger Uten Grenser baserer seg på de humanitære prinsippene uavhengighet, upartiskhet og nøytralitet. Det er Leger Uten Grenser som vurderer selv i hvilke områder de tilbyr hjelp, og de gir medisinsk behandling uavhengig av etnisitet, religion og politisk tilhørighet. Leger Uten Grenser tar heller ikke side i konflikter, og behandler også soldater og personer som andre ser på som terrorister. Det eneste kriteriet for å få behandling er medisinske behov.

Over 95 % av Leger Uten Grensers midler kommer fra private aktører, svært lite kommer fra statlig støtte. Slik er Leger Uten Grenser totalt uavhengig staters ulike politiske føringer for hjelp. I mars 2016 bestemte Leger Uten Grenser å si nei til midler fra EU-land som en protest mot Tyrkia-avtalen om flyktninger.

Leger Uten Grenser mottok i 1999 Nobels Fredspris på bakgrunn av deres jobb om å tilby medisinsk hjelp i akutte kriser og å gjøre folk oppmerksom på potensielle humanitære katastrofer.

Frivillige, ikke-statlige organisasjoner stiftet med det formål for øye å tilby nødhjelp i kriserammede områder eksisterte lenge før Leger Uten Grenser ble stiftet i 1971. Dette gjaldt blant annet britiske Oxfam, som allerede under andre verdenskrig arbeidet med å sende matforsyninger til det da tyskokkuperte Hellas.

Den internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmånebevegelsen, etablert i 1863, var forut for opprettelsen av Leger Uten Grenser den viktigste aktøren i det internasjonale arbeidet med å tilby medisinsk krisehjelp til nødrammede mennesker i krigs- og katastrofeområder.^{[trenger referanse]} I kjølvannet av andre verdenskrig ble det fra flere hold rettet kraftig kritikk mot Røde Kors' tilsynelatende mangelfulle respons på Holocaust. Bernard Kouchner, en av Leger Uten Grensers stiftere, har beskrevet Røde Kors' nøytralitetsprofil som en klamp om foten i krisesituasjoner.^{[trenger referanse]}

I løpet av den nigerianske borgerkrigen fra 1967 til 1970 erklærte separatister i det sørøstlige Nigeria unilateralt^[klargjør] opprettelsen av den nye republikken Biafra.^{[trenger referanse]} Den nigerianske regjering svarte med en militær blokade og ødeleggelse av biafranske jordbruksområder.^{[trenger referanse]}

Kun fire land anerkjente den nye staten, og av disse var Frankrike den eneste stormakten. Storbritannia, USA og Sovjetunionen støttet alle den nigerianske regjeringen, og som et resultat var forholdene innenfor blokaden for det meste ukjent for det internasjonale samfunn. Det franske kapittel til Røde Kors sendte en rekke frivillige franske leger til det beleirede Biafra for å bistå ved de lokale sykehusene; blant disse var også Bernard Kouchner. Røde Kors krevde at alle deres frivillige først måtte underskrive en avtale som stipulerte flere betingelser for legenes arbeid, med det formål å skulle opprettholde organisasjonens nøytralitet. Dr. Kouchner og hans støttespillere så på avtalen som en form for munnkurv, men følte seg like fullt presset til å skrive under.^{[trenger referanse]} I løpet av sitt opphold i landet ble de franske frivillige, sammen med lokale biafranske helsepersonell og sykehus, utsatt for angrep fra det nigerianske militæret. Legene ble i tillegg vitner til både overgrep, drap og utsultning av sivilbefolkingen utført av troppene som utgjorde blokaden.^{[trenger referanse]}

Ved sin hjemkomst til Frankrike gikk Kouchner offentlig ut med kritikk både mot de nigerianske myndigheter og den tilsynelatende apatiske oppførselen til Røde Kors. Med støtte og hjelp fra andre i den franske legestanden var Kouchner i stand til å rette medias søkelys mot Biafra, og appellerte til det internasjonale samfunn om et inngrep. Ledet av Kouchner bestemte denne forsamlingen av engasjerte leger seg for å opprette en ny nødhjelpsorganisasjon.^{[trenger referanse]} Den nye organisasjonen skulle overse både politiske og religiøse skillelinjer, og kun ta hensyn til ofrenes behov.^[12]

Groupe d'Intervention Médicale et Chirurgicale en Urgence (Nødhjelpsgruppen for medisinsk og kirurgisk intervensjon) ble dannet i 1970 av franske leger med bakgrunn fra frivillig arbeid i Biafra. Gruppen satte seg som mål å tilby hurtig hjelp til trengende, men de skulle og understreke fokuset på ofrenes behov fremfor å opprettholde nøytralitet.^{[trenger referanse]}

Omtrent samtidig hadde Raymond Borel, redaktør i det medisinske tidsskriftet TONUS, etablert en gruppe kalt Secours Médical Français (Fransk medisinsk nødhjelp) som respons på at over 500 000 mennesker omkom da en syklon rammet Bhola (i dagens Bangladesh).^{[trenger referanse]} Gruppen ble stiftet med det formål å kunne organisere medisinsk hjelp til ofrene for denne og andre naturkatastrofer.^{[trenger referanse]}

Borel, Kouchner, og deres kolleger slo sine to grupper sammen og dannet dermed Médecins Sans Frontières 20. desember 1971.^[12]

Det første oppdraget til Leger Uten Grenser som en uavhengig organisasjon var å bringe nødhjelp til den nicaraguanske hovedstaden Managua, etter at er jordskjelv 23. desember 1972 ødela det meste av byens infrastruktur og drepte mellom 10 000^[12] og 30 000 mennesker.^[13] Skjønt organisasjonen i dag^[når?] er kjent for sin hurtige respons ved humanitære kriser, ankom representanter fra MSF først etter at Røde Kors hadde iverksatt sin hjelpeaksjon i Managua.^{[trenger referanse]}

Orkanen Fifi forårsaket store oversvømmelser i Honduras 18. og 19. september 1974. Dette førte til at tusenvis av mennesker omkom. Nødhjelpsarbeidet så ut til å bli både omfattende og langsiktige, og det første langvarige nødhjelpsnærvær i regi av Leger Uten Grenser ble opprettet.^[14]

Etter at Sør-Vietnam hadde falt til Nord-Vietnam, flyktet millioner av kambodsjanere til Thailand for å unnslippe Røde Khmers regime. I kjølvannet av dette oppførte MSF sine første flyktningleirer i Thailand.^[12] Etter at Vietnam trakk seg ut fra Kambodsja i 1989, iverksatte MSF en langsiktig hjelpeaksjon for å hjelpe overlevende etter massedrapene i Kambodsja og gjenoppbygge landets helsevesen.^[15]

Selv om hjelpearbeidet i Thailand for å hjelpe krigsofre i Sørøst-Asia kan anses som organisasjonens første operasjon i en krigssone, opplevde MSF for første gang aktiv krigføring, inkludert fiendtligsinnet ildgivning, i 1976. MSF gikk da inn i Libanon, og opprettholdt et nærvær der i ni år.^{[trenger referanse]} I løpet av den libanesiske borgerkrig assisterte helsepersonell fra MSF ved sykehus i flere byer i landet, og etablerte et ry som nøytrale og villige til å arbeide i farlige situasjoner.^{[trenger referanse]} Begge parter i borgerkrigen, både de kristne militser og sjia-muslimske soldater mottok medisinsk assistanse på like vilkår. Ettersom situasjonen i Libanon ble forverret i 1984 kunne man ikke lenger sikre hjelpearbeidere, og MSF valgte derfor å trekke ut sine ansatte.^[16]

Claude Malhuret ble i 1977 innvalgt som den nye lederen av Leger Uten Grenser, og like etter ble organisasjonen kastet ut i en langvarig intern debatt om sin fremtidige kurs. I særdeleshet var Malhuret og hans støttespillere uttalte motstandere mot det tidlige prinsippet om témoignage («vitnesbyrd»), som omhandlet organisasjonens plikt til å gjøre omverdenens oppmerksom på den lidelsen MSF-personell var vitne til fremfor å forholde seg stille.^[17] Malhuret mente at organisasjonen ville være vel tjent med å unnlate å kritisere myndighetene i de landene som de var engasjerte i. Kouchners syn var at ved å dokumentere og spre informasjon om den lidelsen de var vitne til, kunne problemene de sto ovenfor løses langt mer effektivt.^{[trenger referanse]}

I 1979, som følge av den da fire år lange flyktningstrømmen fra Sør-Vietnam og de omkringliggende landene, appellerte Kouchner og en gruppe andre franske intellektuelle gjennom Le Monde om «En båt for Vietnam»; et prosjekt som skulle bringe medisinsk nødhjelp til flyktningene.^{[trenger referanse]} Skjønt majoriteten av MSF ikke støttet opp om dette prosjektet klarte Kouchner like fullt å chartre er skip kalt L’Île de Lumière («Lysets Øy»), og seilte sammen med leger, journalister og fotografer til Sørkinahavet og tilbød medisinsk hjelp til tusener av båtflyktninger.^{[trenger referanse]}

Selv om oppdraget viste seg å være en stor suksess klarte Kouchner like fullt ikke å få støtte til videre prosjekter fra resten av MSF, og i protest forlot han organisasjonen i 1979. Sammen med 15 andre franske leger stiftet han i mars 1980 en ny gruppe kalt Médecins du Monde («Verdens leger»). Kouchners nye nødhjelpsorganisasjon har utviklet seg til å bli meget likt det moderne Leger Uten Grenser, og de to gruppene operer ofte i samme områder og land.^[18]

Leger Uten Grenser forbedret sin finansielle selvstendighet i 1982 ved å innføre muligheten for donasjoner via brevpost. 1980-årene var en aktiv periode for MSF, og operasjonelle seksjoner ble opprettet i Belgia (1980), Sveits (1981), Nederland (1984) og Spania (1986).^{[trenger referanse]}

MSF-Luxembourg, den første rene støtteseksjonen, ble opprettet i 1986, og var ensom i sin rolle frem til begynnelsen av 1990-årene.^{[trenger referanse]} Det var i denne perioden av størsteparten av dagens støtteseksjoner ble opprettet; i Hellas og USA i 1990, Canada (1991), Japan (1992), Storbritannia og Italia (1993), Australia (1994), og i Tyskland, Østerrike, Danmark, Sverige, Hongkong og Norge i 1996. (MSF-senteret i De forente arabiske emirater ble opprettet først i 2000-årene).^[12]

Malhuret, og hans etterfølger Rony Brauman, ledet MSF i en ny retning etter at Kouchner hadde forlatt organisasjonen. I desember 1979, etter den sovjetiske invasjonen av Afghanistan ble det umiddelbart satt i gang prosjekter for å tilby medisinsk nødhjelp til mujahedin-krigere, og i februar 1980 fordømte MSF offentlig Røde Khmer.^{[trenger referanse]}

Under den etiopiske hungersnøden i 1984–1985 satte MSF opp matforsyningsprogrammer i landet, men ble utvist av myndighetene i 1985 etter at de offentlig kritiserte misbruk av nødhjelp og tvangsflytting av sultrammede.^{[trenger referanse]} Organisasjonen var også aktiv i å sette opp vannrenseanlegg i San Salvador, El Salvadors hovedstad, etter at byen ble rammet av et kraftig jordskjelv 10. oktober 1986.^[12][19]

MSF satte opp feltprosjekter i 1979 som skulle hjelpe den sultende sivilbefolkingen i borgerkrigsrammede Sør-Sudan.^{[trenger referanse]} Ansatte som arbeidet for MSF har i ettertid fortalt personlige beretninger om de grusomheter de ble vitne til, slik som tortur, massehenrettelser, kannibalisme, hungersnød og sykdom i stor skala.^{[trenger referanse]} I 1989 ble to ansatte drept da flyet deres ble skutt ned over Sudan i forbindelse med borgerkrigen.^[12][19]

MSF har opprettholdt sitt nærvær og tilbudt nødhjelp i Sudan i over 25 år, til tross for jevnlige problemer med myndighetene, arrestasjoner av flere av MSFs ansatte,^[20] nær konstant krigføring og massakrer av sivile.^[21] Problemene som rammer lokalbefolkningen, som blant annet hungersnød, tørke, dårlige sanitetsforhold, og utbrudd av sykdommer som tuberkulose, Ebola, hepatitt E, polio, kolera, og malaria.^{[trenger referanse]} Alle disse sykdommene har et epidemisk potensial, og representerer også farer for MSF-personellet som jobber i landet.

Leger Uten Grenser appellerer jevnlig til media og det internasjonale samfunnet om hjelp og støtte, men situasjonen i Sudan har vært konsekvent underrapportert i vestlige medier.^[22]

I løpet av de tidlige 1990-årene opprettet MSF en rekke nye nasjonale seksjoner, og etablerte seg samtidig i noen av de mest farefulle territoriene organisasjonen hadde vært i frem til da.^{[trenger referanse]}

I 1990 gikk MSF inn i Liberia for å gi støtte til sivilbefolkningen og flyktninger fra den liberiske borgerkrig.^[23] Konstante kamphandlinger gjennom 1990-årene, og den andre liberiske borgerkrig har ført til et permanent nærvær av ansatte fra MSF som tilbyr matrasjoner, helsetjenester og massevaksinasjoner. I tillegg har MSF rettet søkelyset mot angrep mot sykehus og matforsyningsstasjoner, i særdeleshet i hovedstaden Monrovia.^[24]

I 1991 ble det satt i verk feltarbeid for å tilby nødhjelp til kurdiske flyktninger som hadde overlevd den irakiske Al-Anfal massakren, der så mange som 180 000 kurdere kan ha blitt drept.^[25] Samme år startet den somaliske borgerkrigen, og MSF startet i 1992 med feltprosjekter for å bekjempe den storstilte sult- og sykdomskatastrofen som somaliske sivile sto ovenfor.^{[trenger referanse]} Mislykkede forsøk på militær intervensjon i regi av FN førte til en eskalering av voldshandlingene, og MSF fordømte i 1993 FN-operasjonene, men fortsatte gjennom sine å tilby helsetjenester og matforsyninger.^{[trenger referanse]}

Etter at De forente nasjoner forlot Somalia, har voldsspiralen i landet fortsatt utemmet, og MSF er en av få organisasjoner som fremdeles yter hjelp til sivilbefolkningen via gratisklinikker og sykehus.^[26]

MSF begynte i 1993 sitt arbeid i Srebrenica (i Bosnia og Hercegovina) som del av en FN-konvoi, ett år etter at Bosnia-krigen hadde startet. Byen var blitt omringet av den bosnisk-serbiske hær under ledelse av general Ratko Mladić, og var blitt en enklave for omkring 60 000 bosnjaker kun forsvart av en kontingent av FNs fredsbevarende styrker, UNPROFOR.^{[trenger referanse]} MSF var den eneste organisasjonen som sørget før medisinsk hjelp til den beleirede sivilbefolkningen, og av frykt for å bli utvist fra landet avholdt de seg fra å fordømme handlingene til den bosnisk-serbiske hæren; skjønt de fordømte at andre nødhjelpsorganisasjoner ble hindret adgang til byen.^{[trenger referanse]} MSF ble tvunget til å forlate området i 1995, etter at de bosniske serberne inntok byen, deporterte mesteparten av innbyggerne, og drepte om lag 8000 mennesker.^[27]

I 1999 gikk NATO til krig mot Jugoslavia uten at det forelå et vedtak om inngripen fra De forente nasjoner. MSFs greske avdeling ble ekskludert fordi den sendte leger til Serbia under krigen i Kosovo.^[28]

Leger Uten Grenser ble tildelt Nobels Fredspris for deres humanitære arbeid på flere kontinenter i 1999.^[29] Prispengene bruke de på å starte Leger Uten Grensers «Access»-kampanje. Målet for kampanjen var å jobbe for tilgang og utvikling av livsviktig medisiner og vaksiner.^{[trenger referanse]}

I 2003 var Leger Uten Grenser med å grunnlegge Drugs for Neglected Diseases Initiative (DNDI). DNDI er en ikke-profitt organisasjon for medisinsk forskning og utvikling. Organisasjonen jobber med å utvikle nye behandlingsformer for neglisjerte sykdommer og baserer seg på pasientbehov.^{[trenger referanse]}

Siden starten i 1971 har Leger Uten Grenser blitt verdens største medisinske nødhjelpsorganisasjon. Organisasjonen har prosjekter i ca. 71 land i Afrika, Asia, Europa og Mellom-Amerika. Leger Uten Grenser har om lag 40 000 ansatte verden over, hvorav 90 % er lokalt ansatte i landene organisasjonene har prosjekter.^{[trenger referanse]} Om lag 3 500 internasjonale feltarbeidere er til enhver tid på arbeid for organisasjonen i felt i tillegg til ansatte i hovedkontorene.^{[trenger referanse]}

Leger Uten Grenser består av totalt 24 seksjoner som er knyttet til fem operasjonelle sentre. Disse operasjonelle sentrene ligger i Brussel, Paris, Amsterdam, Barcelona og Genève. De operasjonelle sentrene styrer prosjektene i landene organisasjonen jobber i. Det vil si at de disponerer og sender de ansatte ut i felt^[30]. Alle seksjonene i Leger Uten Grenser driver rekruttering, informasjonsarbeid og innsamling. Leger Uten Grenser har seksjoner i Belgia, Frankrike, Holland, Spania, Sveits, Norge, Danmark, Sverige, Hongkong, Italia, Tyskland, Storbritannia, USA, Australia, Canada, Japan, Østerrike, Luxembourg og Hellas. I tillegg ligger det internasjonale kontoret i Sveits^[31].

MSF er en paraplyorganisasjon. Seksjonene er medlemsorganisasjoner hvor medlemskap oppnås ved at man har jobbet i felt eller på kontoret (frivillig eller lønnet).^{[trenger referanse]} Reglene varierer noe fra seksjon til seksjon. Dette gir organisasjonen en relativt liten medlemsmasse i forhold til virksomheten sin og gjør den avhengig av mange bidragsytere/givere.^{[trenger referanse]}

Uten medienes søkelys blir noen kriser fort glemt. Leger Uten Grenser presenterer derfor en liste med over glemte kriser hvert år.^[32] Dette er kriser organisasjonen mener får for lite oppmerksomhet i medier. Leger Uten Grenser er til stede i mange av verdens glemte kriser. Et av Leger Uten Grensers mest sentrale mandat å drive témoignage – som er fransk og betyr å bære vitne om det feltarbeider i organisasjonen ser i felt.^{[trenger referanse]}

Leger Uten Grenser er en frittstående internasjonal medisinsk hjelpeorganisasjon. Alle ansatte og frivillige må følge fire grunnprinsipper:^[33]

• Leger Uten Grensers medarbeidere skal hjelpe befolkningsgrupper i nød, ofre for natur- og menneskeskapte katastrofer og ofre for væpnet konflikt, uten å diskriminere og uten å legge vekt på rase, religion, livsfilosofi eller politisk tilhørighet.
• Leger Uten Grenser er en helt nøytral og upartisk organisasjon, og utfører sitt arbeid med medisinsk etikk og retten til humanitær hjelp som grunnprinsipper. Leger Uten Grenser forlanger fri og uhindret adgang til å utføre sitt medisinske mandat.
• Leger Uten Grensers medarbeidere må arbeide utfra de etiske retningslinjene som følger med deres yrke, og være helt uavhengige av politiske, religiøse og økonomiske krefter.
• Leger Uten Grensers medarbeidere er klar over risikoen som er forbundet med arbeidet i felten, og de har ingen rett til kompensasjon til seg selv eller sine nærmeste utover det Leger Uten Grenser er i stand til å gi dem.

Leger Uten Grenser baserer seg også på de humanitære prinsippene: uavhengighet, upartiskhet og nøytralitet.^[34]

Alle prosjektene Leger Uten Grenser starter eller jobber i er vurdert uavhengig etter behov, altså etter hvor hjelpen trengs mest. For å vurdere behov trenger Leger Uten Grenser tilgang til områder og befolkninger i nød uten restriksjoner fra myndigheter eller andre aktører. Dette gjør at de sjeldent tar imot statlige midler og over nitti prosent av alle inntektene deres kommer fra private givere.^[35] Det gir Leger Uten Grenser mulighet til å rykke ut i kriser uten å vente på verken medieoppmerksomhet eller hjelp eller påvirkning fra myndigheter. De kan dermed handle raskt for å redde liv og lindre nød, utelukkende basert etter behov. At Leger Uten Grenser er økonomisk uavhengig gjør også at hjelpen de gir ikke kan bli brukt av myndigheter til å fremme politiske eller militære interesser i land de jobber i.

Leger Uten Grenser gir gratis helsehjelp til de som Leger Uten Grenser mener trenger det mest. Det spiller ingen rolle hvilket land de kommer fra, hvilken religion de tilhører, eller hvilke politiske meninger eller ståsted de har. Det eneste som betyr noe er at det er mennesker som trenger hjelp. Leger Uten Grenser behandler alle, uansett, etter hvilket behov de har.

Leger Uten Grenser tar ikke side i konflikter, og er styrt etter der behovene og nøden er størst. De har null-toleranse for våpen på sykehusene og klinikkene og tillater ikke vold.^{[trenger referanse]} I alle prosjektene til Leger Uten Grenser er de opptatt av at lokalbefolkningen ser på dem som en politisk nøytral aktør og at det er klart at de gir helsehjelp til alle som trenger det.^{[trenger referanse]}

Det franske ordet témoinage betyr «å bære vitne» og er en av bærebjelkene i Leger Uten Grensers arbeid,^[36] og de jobber aktivt med å synliggjøre kriser og skaper debatt rundt humanitære spørsmål.^{[trenger referanse]} Fordi Leger Uten Grenser nettopp ble startet av leger og journalister er én av de viktigste oppgavene for organisasjonen å drive témoignage, – å bære vitne – og varsle om det de ser i felt.^{[trenger referanse]} Målet er å gi pasientene en stemme når de selv ikke har mulighet, for eksempel i glemte kriser. Slik mener Leger Uten Grenser at de kan hindre menneskelig lidelse, redde liv og fremme respekt for menneskeliv og grunnleggende menneskerettigheter.^[37]

Leger Uten Grenser har prosjekter i mer enn 70 land i Afrika, Asia, Europa og Mellom-Amerika (2016).^{[trenger referanse]} Leger Uten Grenser har om lag 3500 internasjonalt ansatte på oppdrag i felt.^{[trenger referanse]} Dette inkluderer både medisinsk, paramedisinsk og ikke-medisinsk personale. Blant det medisinske personalet finner man anestesileger, leger, fødselsleger, barneleger, kirurger og ortopeder. Blant det paramedisinske personalet finner man epidemiologier, jordmødre, sykepleiere, operasjonssykepleiere, farmasøyter, psykologer, helsepromotører og laboratoriepersonell. Det ikke-medisinske personalet jobber med, drift, HR og administrasjon, koordinering, logistikk, tekniske drift, økonomi, kommunikasjon og vann hygiene og sanitær. Man finner også elektrikere, mekanikere og ingeniører.^[38]

Et oppdrag i felt varer gjerne i seks til tolv måneder,^[39] og feltarbeiderne kan bli sendt til alle områdene Leger Uten Grenser opererer. Organisasjonen er i store deler av verden kjent under sitt franske navn Médecins Sans Frontières, eller med forkortelsen MSF, men blant annet i Skandinavia og USA brukes vanligvis direkte oversettelser.^{[trenger referanse]}

Leger Uten Grenser er for mange forbundet med medisinsk nødhjelp, kriser og katastrofer, krig og epidemier, men de jobber også med å synliggjøre kriser og skaper debatt rundt humanitære spørsmål, for eksempel ved å pasientene en stemme når de selv ikke har mulighet.^[40] Dette kan være mennesker i kroniske kriser som sjeldent får oppmerksomhet. Et godt eksempel på en glemt krise er Den sentralafrikanske republikk. Her har Leger Uten Grenser jobbet siden 1997 og landet har vært preget av politisk uro og ekstrem vold i mange år og får sjeldent oppmerksomhet i media.^{[trenger referanse]}

Leger Uten Grenser snakker ut for å hindre menneskelig lidelse, redde liv og fremme respekt for menneskeliv og grunnleggende menneskerettigheter. Organisasjonen slår alarm om urettferdighet og overgrep. Leger Uten Grenser jobber for å informere om «De glemte krisene» som er en fellesnevner for svært mange av stedene organisasjonen jobber.^{[trenger referanse]} Målet er at økt fokus på en krise vil bidra til mer midler og aller helst en varig løsning.^[41]

Over 95 % av Leger Uten Grensers midler kommer fra private aktører, svært lite statlig støtte.^[42] Slik er Leger Uten Grenser totalt uavhengige staters ulike politiske føringer for hjelp.^{[trenger referanse]} I mars 2016 bestemte Leger Uten Grenser seg for å si nei til midler fra EU-land som en protest mot EU-Tyrkia avtalen om flyktninger.^[43]

Av innsamlede midler (2016) brukes:^[44]

• 83 % til medisinske prosjekter og vitnebæring.
• 12 % til innsamling av midler.
• 5 % til administrasjon.

Leger Uten Grenser brukte flest midler på oppdrag i Den demokratiske republikken Kongo, Sør-Sudan og Den sentralafrikanske republikk i 2016.^{[trenger referanse]}

Leger Uten Grenser skiller seg fra mange andre internasjonale organisasjoner ved at lønninger til organisasjonens ansatte på alle nivåer holdes på et minimumsnivå (med unntak av de nasjonalt ansatte i prosjektlandene).^{[trenger referanse]}

Organisasjonen er også kjent for sin kritiske holdning til mange av de store bistandsorganisasjonene, blant annet FN^[45].

Leger Uten Grenser jobber med en rekke helseutfordringer og sykdommer. Feltarbeiderne til Leger Uten Grenser jobber med alt fra avansert kirurgi til vaksinasjoner og psykisk hjelp. De fleste av Leger Uten Grensers prosjekter retter seg inn mot de vanligste sykdommene i et gitt område, for eksempel malaria, luftveissykdommer, diarésykdommer og infeksjoner. Mange steder driver Leger Uten Grenser omreisende klinikker for å nå mennesker på avsidesliggende steder som mangler tilgang til helsetjenester ^[46].

Epidemier oppstår ofte i akutte nødssituasjoner, hvor mennesker lever tett sammen under elendige sanitære forhold. Rent drikkevann og gode sanitærforhold er avgjørende for å forebygge epidemier. Organisasjonens vann- og sanitærspesialister graver brønner, legger rør, setter opp vanntanker, transporterer vann og bygger latriner i alle prosjekter hvor det er behov.^{[trenger referanse]}

Leger Uten Grenser tilbyr også vaksiner i hovedsak som respons på epidemier og utbrudd av smittsomme sykdommer.^{[trenger referanse]} Leger Uten Grenser vaksinerer blant annet i flyktningsituasjoner og under store utbrudd av sykdommer som meslinger, gulfeber, hjernehinnebetennelse, stivkrampe, polio, difteri og hepatitt.^{[trenger referanse]} De tilbyr i tillegg de grunnleggende rutinevaksinasjon for barn i utsatte grupper, som for eksempel flyktninger og internt fordrevne.^{[trenger referanse]} De vaksinerer også der tilbud om vaksinering er svært mangelfullt.^{[trenger referanse]} Leger Uten Grenser setter fokus på effektive og rimelige vaksiner som er tilgjengelige for dem som trenger dem mest.^{[trenger referanse]} De mener at vaksiner ikke bør være en luksusvare.^{[trenger referanse]}

Utviklingen av nye medisiner for mange sykdommer som først og fremst rammer den fattige delen av verden, er svært begrenset. Leger Uten Grenser må ofte behandle disse glemte sykdommene med gamle medisiner som er langt fra optimale, og som kan ha alvorlige bivirkninger.^{[trenger referanse]} Leger Uten Grenser jobber for å påvirke legemiddelbransjen, internasjonale organisasjoner, politikere og andre aktører med makt og innflytelse, for å øke tilgangen på medisiner til glemte sykdommer gjennom forskning og utvikling.^{[trenger referanse]}

Leger Uten Grenser hjelper til ved fødsler og gjennomfører keisersnitt når det trengs.^{[trenger referanse]} De gir også behandling til nyfødte som er premature, har lav fødselsvekt eller er syke.^{[trenger referanse]} Flere av Leger Uten Grensers mer langsiktige prosjekter tilbyr mer omfattende morhelsetjenester.^{[trenger referanse]}

De tilbyr svangerskapsoppfølging, slik at de kan avdekke eventuelle medisinske behov som måtte oppstå i løpet av graviditeten og identifisere potensielt kompliserte fødsler på forhånd.^{[trenger referanse]}

Etter fødselen gir de blant annet råd om familieplanlegging og informasjon om seksuelt overførbare sykdommer.^{[trenger referanse]}

Leger Uten Grenser jobber i mange områder som er preget av krig og konflikt. Feltarbeidere blir gjort oppmerksom på og godtar riskonen risikoen det fører med seg å jobbe i slike områder^{[trenger referanse]}. Dette er en risiko de og organisasjonen velger å ta for å tilby medisinsk til mennesker i nød.

I enkelte land, ofte der hvor det er krig og uro, blir humanitære organisasjoner noen ganger angrepet. Det kan være ren kriminalitet som ran og kidnappinger eller målrettede angrep på helsestrukturer som en del av krigføringen. Noen parter i krig ser på leger som behandler sine fiender som fiender. I forbindelse med oppdrag, har MSF-ansatte blant annet blitt utsatt for kidnapping, bombeangrep og drap.^{[trenger referanse]}

• (ar) Offisielt nettsted
• (en) Médecins sans frontières – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• [1]