Helleristning

Begrepet «helleristning» er egentlig misledende, for ordet «riste» som nedstammer fra det gammelnorske ordet rista betyr å skjære, som ved å riste runer i tre, bein og annet organisk materiale. Dette begrepet er så innarbeidet at det er blitt stående, selv om teknikkene for å skape avbildninger på stein stort sett hendt på hard bergart som det ikke var mulig å risse eller skjære inn - disse som regel er hugget inn, dette kalles «hellehugninger».^[1] Den dominerende teknikken som gjør det mulig å banke eller hugge i berget, er med en knakkestein av kvartsitt eller diabas som er så hard og seig, at det kan benyttes på granitt eller gneis. Med knakkestein vil helleristningsskaperen banke inn furer - prikkhugging - og dermed arbeide seg framover langs anviste konturer som skulle gjenvise et gjenstand man tar i øyemål eller ved minne. Det avhengiges av hvilken steinart man arbeide på, sandstein og skiftestein var enkelt - mens gneis og granitt var mer tidskrevende. En skålgrop kunne ta 45 minutter, et lite skip omtrent en dag. Men i overrislet berg i nærheten av rennende vann kunne arbeidstiden kuttes med halvparten ned til 20 minutter for en skålgrop.^[1][1]

I tillegg til den nevnte teknikken omkring prikkhugging, finnes det andre huggeteknikker som også var benyttet i den prehistoriske Norge. Fire forskjellige teknikk har blitt dokumentert; skjæring, sliping, skarping og prikkehugging. I Stjørdalen, Trøndelag ble et helleristningsfelt med dyrebilder og meandermønster funnet på Hell, hvor en bratt berg av kalkstein har 26 figurer - samtidig var skjært med V-formede furer med et redskap av et særskilt hardt materiale. Dette er det eneste kjente funnet med ristede helleristningsfigurer i Norge (1990). Noen av de eldste helleristningene i Europa var funnet i Frankrike fra istiden, disse var skjært istedenfor hugd. Slipingsteknikk som også trolig er av eldre dato, var stort sett funnet i Nordland, hvor fem felt med omtrent 154 bilder var funnet og dokumentert (1990), som regel konsentrert langs en kyststrekning på 200 km. Alle figurer som var i naturalistisk stil, var lagd med en enkel teknikk hvor brede linjer på 2-3 cm var slipte, men bergarten var som regel av gneis eller granitt. Dette forutså et hardt og tidskrevende arbeid for å polere seg fram med en hard stein, sand og vann i tillegg. Den største figuren var etter en hval i Leiknes, Nordland - 7 meter lang.^[2]

Ikke alle bergmalinger var lagd med maling. Disse som også kalles hellemalerier er direkte malt på bergvegg med spesielle holdbare malinger, det er antatt at disse besto av fett og oker som hadde blitt blandet sammen.^[3] Denne er den femte teknikken for å lage bergkunst i forhistorisk Norge. Men den fjerde teknikken - skarping - var oppdaget da det vist seg at flere hellemalerier egentlig hadde blitt laget med hjelp av skarping ved å velge rett bergart med naturlig fargetone, oftest rødt. Med skarpsredskaper vil overflaten fjernes for å skape figuren. Dette finnes i Telemark, Hordaland, Trøndelag og Nordland.^[2] Det var også uvanlige eksempler som «sverdslipningsrenner», såkalte sliperenner med forskjellige teknikker som oppdaget på Sagaholmsgraven utenfor Jönköping i Sverige. En av billedsteinene fra graven bar preg av å ha vært risset, hugget og slipt. I kontrast til Norge hvor skjæring i stein var funnet i et enslig sted, var flere helleristninger risset på myk bergart oppdaget i Dalsland og Östergötland i Sverige.^[1]

Veideristninger fremstiller som regel scener med jaktbart vilt som rein, elg, bjørn, hval og fisk. Figurene kan være tegnet bare som konturer av dyrene, eller figurene er fylt med mønster. Noen ganger kan man ane at den indre anatomien av dyret er avbildet, nesten som et slags «røntgenbilde». Figurene kan forekomme enkeltvis, eller de kan være satt inn i en større sammenheng. Iblant kan de sistnevnte oppfattes som reelle situasjoner, eksempelvis som jaktscener. Menneskefigurer forekommer iblant, men oftest meget abstraherte.

Det er nærliggende å tolke ristningene direkte som ledd i jaktmagi, og det kan godt hende at noen av dem har hatt en slik funksjon. Imidlertid finnes etter hvert en god oversikt over beinmateriale fra samtidige boplasser. Materialet forteller at ikke riktig alle av de avbildede dyrene var viktige matkilder. Samtidig viser det at mange dyr ble ofte jaktet på ganske intensivt, men uten at de ble avbildet på ristningene. I dag vil man derfor heller se dyrene som symboler for dypere strukturer i samfunn og tenkning.

På veideristningene opptrer også figurer av abstrakt eller geometrisk form som ikke kan tolkes som direkte avbildning av noe konkret. Disse har vært gjenstand for flere tolkninger. En som har vært framme i senere tid er at det kan være gjengivelse av opplevelser i transe eller rus, og at de henger sammen med sjamanisme.

Mange av disse ristningsfeltene ligger på steder som kan tolkes som liminale steder; «overgangssteder» i landskapet. Det kan være fosser og stryk i elver, ved karakteristiske landskapsformasjoner eller steder der vann, land og himmel møtes; steder som man kan tenke seg har hatt en form for rituell betydning.

Bildene på veideristningene er ikke mulig å datere direkte, og derfor har dette vært gjenstand for mye diskusjon forskere imellom. Nå er det for mange ristninger mulig å sette en antatt alder ved strandlinjedatering. Det er også mulig å anta tilknytning til daterbare boplasser i nærheten, og enkelte ganger går det an å kjenne igjen daterbare gjenstander på figurene. Da virker det som en tendens at de mest naturalistiske figurene tegnet med enkel kontur, kan være de eldste, og at de dateres til mesolitikum. Ristningene blir mer og mer abstrahert oppover i tid, men man regner med at samtlige hører hjemme i rene jeger/sankerkulturer.

I Norge finnes veideristningene i hovedsak på nordre del av Vestlandet, i Midt- og Nord-Norge. Veideristningsfeltene i Alta er tatt med på UNESCOs verdensarvliste for kulturarv.

Jordbruksristningene dateres hovedsakelig til bronsealderen. Disse ristningene finnes over hele Sør-Norge og nordover til Helgeland, med konsentrasjoner bl.a. i Grenland, Lista i Vest-Agder, Rogaland, og indre deler av Trøndelag. Den ubestridt største konsentrasjonen finnes i Østfold. Denne henger sammen med et område på svensk side som strekker seg sørover hele Bohuslän. Her er også variasjon og mangfold i figurer størst. Sentrum i dette området er Tanum kommune sør for Strömstad, der helleristningsfeltene er oppført på UNESCOs verdensarvliste.

Motivene på jordbruksristningene viser et betydelig større mangfold og variasjon enn ved veideristningene. Det mest karakteristiske er skipet, men man finner også våpen, hester, stridsvogner, sol- og/eller hjulfigurer, trær, fotsåler og ikke minst skålgroper. Disse er utvilsomt det vanligste motivet. Menneskefigurer er vanlige, og de kan finnes i sammenheng med skip, enkeltstående eller i samhandling med andre mennesker. Enkelte av disse menneskefigurene vises som større enn de andre, og tolkes da gjerne som en framstilling av en guddom.

Fotsålemotivet tolkes som et symbol på fruktbarhetsgudens nærvær eller snarlige komme. Avtrykkene ble antagelig tenkt å kunne lokke eller tvinge fruktbarhetsguden til å komme til nettopp deres åker.^[4] På Blindern er det funnet helleristninger fra bronsealderen med fotsålemotiv som er kommet under tak i Kjemiens hus.^[5]

Tolkningene av jordbruksristingene har vært mange, og de har pekt i svært forskjellige retninger. Stort sett er man enige om at de har hatt religiøs og sosial betydning. De avbilder motiver som har hatt stor symbolsk og ideologisk betydning for datidens samfunn. Samtidig er det verd å merke seg at de avbilder deler av virkeligheten; flere ganger opptrer bilder av gjenstander som overensstemmer med arkeologiske funn. På den måten er det også at man kan tidfeste disse ristningene til bronsealderen.

Mange av motivene som opptrer på de skandinaviske jordbruksristningene, for eksempel stridsvognene, kan peke mot middelhavslandene, og det er muligens ikke tilfeldig at det finnes ristninger med parallelle motiver til de skandinaviske i Nord-Italia, i Val Camonica i Brescia,^[6] men så var da også bronsealdermenneskene motivert for å reise. Bronse er en legering av kobber og tinn, men disse metallene opptrer sjelden i samme område. Følgelig måtte datidens mennesker dra vidt omkring for å skaffe seg bronse ved varebytte, og dette medførte en utveksling av tanker og forestillinger. På denne bakgrunn kan man se jordbruksristningene som et uttrykk for mytologisk og kosmologisk tankegods felles for de indoeuropeiske områdene.

•  
  Fisk (Alta)
•  
  Fisking fra båt (Alta)
•  
  Reinsdyr (Alta)
•  
  Helleristning på en stor steinblokk ved Stein sør for Moelv, Hedmark.

• Bergkunst
• Hulemaleri

• Anders Hagen; Helleristningar i Noreg Det Norske Samlaget Oslo 1980 ISBN 82-521-3154-9
• Anne-Sophie Hygen, Lasse Bengtsson; Helleristninger i grensebygd - Bohuslän og Østfold Warne Förlag 1999 ISBN 91-86424-82-2

• (en) Petroglyphs – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• Helleristninger, artikkel hos Store norske leksikon
• Helleristninger og veidekunst, artikkel om helleristninger i steinalderen hos Norgeshistorie.no
• Bondens bilder, artikkel om helleristninger i bonsealderen hos Norgeshistorie.no
• Miljøstatus i Norge; Bergkunst
• Alta Museum – helleristningene i Alta
• Riksantikvaren om bergkunst
• Altarockart.no